trist - sad - triste

norsk - engelsk - portugisisk

jeg har hatt den tøffeste dagen min så lang, i dag. alt har vært så forbanna trist, unnskyld språket. jeg vet egentlig ikke hvorfor, men i dag er bare alt teit, og jeg skulle bare ønske jeg kunne lukke øynene, sovne, våkne opp igjen og være i min egen seng, hjemme i mitt herlige hus, sammen med den fineste familien i verden. men sånn er ikke verden akkurat nå. akkurat nå er verden dum, og jeg er bare lei meg, trist og nesten utrøstelig. mailene med mamma hjalp litt, og telefonsamtalen med Linda. men jeg tror virkelig jeg har grått en hel mjøsa i dag, men kanskje det ikke skjer igjen på en stund nå, for så trist som jeg har vært i dag, har jeg ikke vært før. jeg kjente det i dagtidlig, da mãe kom og vekte meg ti på sju, at jeg skulle ønske det var pappa som ropte HANNA DINA AGNES STÅ OPP! men det var ikke det. det var mãe som kom og sa acordaar ana, agora :) og gav meg en beijinho. forresten, jeg heter ikke Hanna lenger, jeg heter Ana :p ingen klarer og si Hanna her, for her er h'en stum :p
jeg merka det i bilen, da jeg tenkte på hvor mye jeg savna å gå til skolen. eller sykle. her kjører vi bil. i 15 til 20 min, kommer ann på trafikken. jeg satt i timen i dag, var trist, og savna vennene mine. savna å skjønne absolutt alt av hva læreren sier, savna å delta i timene, si noe, diskutere, argumentere eller bare svare på et spørsmål. det er så rart hvor mye rare småting jeg aldri før har likt i norge, som jeg setter så pris på nå. men jeg tror kanskje ikke jeg skjønner hvor fint det året her har vært, for jeg kommer hjem. før jeg ikke har det lenger. det er vel sånn det funker. du får noe nytt, så blir du lei av det, og vil ha enda mer nytt. men når du ikke har tilgang på det lenger, savner du det. eller ja, jeg klarer ikke forklare helt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener :) det er sånn nå. jeg savner norge. veldig. men jeg var lei av det da jeg var hjemme. var vel derfor jeg ville ut, oppleve og se mer. nå gjør jeg det, men jeg savner det gamle, gode, trygge. men portugal skal jo snart bli det trygge, og gode, og det skal bli det jeg savner. men jeg må hjem først.

det at været består av regn regn og regn + kuldegrader hjelper ikke akkurat så mye på humøret heller, kan du si.

det er godt å skrive blogg. få ut ting. jeg er ikke så trist mer. jeg er jo sykt heldig, egentlig, som får oppleve det her. det er noe jeg kommer til å huske helt til jeg ikke finnes mer, det er jeg sikker på. jeg kommer kanskje til å huske den første perioden som vanskelig og trist, men jeg vedder på at tiden etter jul kommer til å rase avgårde. og når jeg er hjemme igjen, og ser på året, vil jeg nok si ; det gikk så fort!" det er rart å tenke på nå, men det vil nok skje. det folk sier skjer i alle fall, hehe : ) men jeg er nok i bunnen av den fine "følelsesbølgen" afs tegna til oss på preorienteringen. men jaja, det kan i alle fall bare gå en vei fra den dagen her. OPPover :-D