det er over

jeg sitter i senga mi, i mitt eget hus, i min by. I NORGE! jeg er hjemme igjen og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal reagere.

jeg hadde en helt fantastisk hjemreise sammen med de andre fine norske jentene, og selvom flyet fra london til oslo ble forsinket med en og en halv time, klarte vi å holde humøret oppe. på gardermoen var også bagasjen vår forsinket, så vi måtte vente igjen. da jeg kom ut fra bagasjestedet, så jeg ikke noe anna enn folk som løp mot meg. dina slengte seg rundt halsen på meg, og tårene fløt ut. plutselig var jentene mine der, og så så jeg pappa og mamma. aldri i verden har en mammaklem vært så god!

på veien hjem føltes det som om alt var det samme, som om jeg bare hadde våknet opp fra en fantastisk drøm. som om verden her har stått stille, og startet igjen nå.

jeg har hatt det beste året i mitt liv. det hardeste året, året med mest tårer, året med mest smil, latter, utfordringer og nye minner for livet. jeg sitter her og skjønner ikke at jeg har vært borte. det føles rett og slett ut som en drøm. men jeg blir hver dag minnet på at det ikke var det, når jeg hører stemmen til silvia fra andre enden av telefonen, eller snakker med pai på msn.
det er så rart.

portugisiske småord hopper ut av munnen min noen ganger, og norsk er et vanskelig språk. vi har så mange ord som vi skal si, og tungekrøll er ikke lenge uvanlig. når klokka er 2, lunsjtid i portugal, er jeg sulten som bare det, og når klokka blir fire, og det er middagstid her, eier jeg ikke sult. men jeg venner meg vel til det snart!

jeg skulle ønske norge og portugal var naboland