Gamle folk

Hver mandag og torsdag har jeg 2 timer fri, mellom engelsktimen og portugisisken. Da går jeg til Plaza, et senter ikke så langt unna skolen min. Senteret er ikke veldig stort. Det er en matbutikk der, 3 klesbutikker, 2 butikker med sminke og diverse kremer og ting til hår og sånt, og så, en haug med restauranter og cafeer. Eller det var i alle fall mange der en gang, nå er over halvparten stengt, på grunn av lite overskudd. Ellernoe

Jeg går dit hver mandag og torsdag, som jeg sa. Jeg tar rulletrappa opp i andre etasje, og setter meg i den faste kroken, og der spiser jeg, skriver brev eller i dagboka mi, leser, gjør lekser og hører på musikk. Det som er greia, er at hver gang jeg er der, sitter det gamle menn i den kroken "min", og ellers rundt om der oppe, og leser avisa, skravler, løser kryssord eller bare sitter og ser på folk. "kroken min" består av 5 bord, som er litt unna alle de andre bordene. Der sitter man sånn at man kan se ut, og i tilegg til at man kan se på "alle" folkene som går rundt innei Plaza. 2 av de 5 bordene i kroken er alltid opptatt. Det er alltid 2 menn som sitter der og leser avisa. Så er det ett til meg, og så er det ei dame som kommer dit noen ganger og tar det fjerde bordet. Det siste blir alltid tatt av randoms, det er nye folk der hver gang. Hu dama som pleier å komme, er skikkelig koselig. Hu sier alltid hei til meg, og så snakker vi littegrann om alt og ingenting. På mandag snakka vi om påskeferien. Jeg aner ikke hva hu heter eller noe, og jeg vet ikke om hu vet at jeg er norsk, men samme det. Vi snakker også ofte om de andre mennene som sitter der, for han ene pleier alltid å sitte og snakke med seg selv. Høyt. Som om han snakka til noen.

Ja, på mandag var jeg på Plaza igjen da. Jeg astt og gjorde engelskleksene mine, hørte på musikk og spiste rundstykke (bolle) med banan på. Plutselig kom en av de gamle mennene, som bare farter rundt på Plaza for å se på livet, bort til bordet mitt og spurte om han kunne sette seg ned på den ledige stolen der. Han forklarte meg at han likte så godt å se på alle folkene som går forbi. Jeg svarte ja, tenkte at det kunne vel ikke ha noe å si, jeg satt jo med musikk i øra og gjorde engelsk jeg. For å si det sånn, jeg ble ikke ferdig med engelsken. Mannen hadde søren meg munndiare! Han snakka og snakka og snakka, og snakka litt til. Som om vi var gamle venner som hadde kjent hverandre hele livet. Han snakka om at han hadde spilt fotball i "mine yngre dager" og at han savna det veldig, og at han skulle ønske han enda kunne spille. Han snakka om at det var synd kvinnefotball ikke var så stort som herrefotball, "kvinnene har jo også talent". Han snakka om været, siden det regna og det var grått ute, han snakka om politiet, fordi det var en politibil utenfor Plaza. Han snakka om at han var glad han bodde så nærme byen, for da trengte han ikke kjøre bil, og da fikk han ikke bot for å parkere feil. Det var nemlig en mann utenfor som fikk bot mens vi satt der. Han snakka om kona si, som han savna så masse, at det lukta så mye mat inne på (i?) Plaza, men at det var best å sitte inne i kroken, for der lukta det ikke så mye. Plutselig gav han meg en grønn tusj, ikke vet jeg hvorfor :p han gav meg også en liten kalender.

Jeg svarte kort, aah, hm ikke vet jeg, ja skjønner, nei livet er ikke lett, ahaha og masse sånt. Så etter han tydeligvis ikke hadde mer å snakke om, satt han der bare og så på livet igjen, menneskene som gikk ut og inn av døra. Så, plutselig, reiste han seg og tok på seg hatten. Sa han måtte gå, han skulle videre og snakke med en venn eller noe sånt. Jeg ble bare sittende der og se etter han, der han gikk med paraplyen som stokk. Søte mannen som satt ved bordet mitt i en og en halv time og trengte noen å snakke med.