venner

en venn er noe hjertet trenger hele tiden

jeg savner vennene mine. jeg savner dem så sykt. jeg savner de som vet akkurat hvem jeg er, men som enda er glade i meg. jeg savner vennene mine som sier akkurat hva de mener om hvordan jeg ser ut, som sier ifra om jeg har en stygg genser på eller om jeg sier noe dumt. jeg savner venner som man gråter med, ler med, krangler med og som man deler alt med.
ja, jeg har venner her. jeg har vanlige venner, og jeg har nære venner som jeg kan fortelle alt til, og som jeg stoler 100 % på. jeg har venner som vet hvem jeg er, men som jeg enda er glade i meg. det er folk jeg er glade i og som jeg gjerne ville tatt med meg hjem i kofferten. men det er alltid noe som mangler. noe veldig lite. bittelite. "husker du da vi gikk i første klasse og gjorde det?" "husker du i fjor da det skjedde?" minnene. jeg vet ikke hva det er, men det er rart, vennene jeg kanskje har hatt i kanskje 5-6 måneder. jada, vi har minner. men ikke på den måten. jeg vet jo at alle vennskap må jo starte ett sted, men tanken på at om 3 måneder stikker jeg hjem, og vi sitter igjen med minner fra ett år. ett år, eller 10 små måneder som går alt for fort. det suger rett og slett, unnskyld meg. hvorfor må jeg få så gode venner nå, som jeg vet at jeg drar min vei? hjemme gikk jeg ikke rundt og tenkte på at jeg skulle dra min vei og aldri komme tilbake. jeg tenkte ikke på at jeg aldri skulle sitte i det samme klasserommet igjen, "snakke" med hverandre i skriveboka, holde hånda for munnen sånn at ikke latteren kunne sprute ut, eller høre på den samme læreren skravle i time etter time. jeg drar min vei, og kommer aldri tilbake. bare ferier og sånt, men det er langt ifra det samme.

jeg skal sende en eske hjem snart, med vinterklær. jeg skal begynne å sende klær. jeg har 3 små måneder igjen. det er skummelt, og tanken henger over meg hele tiden. jeg prøver å dytte den vekk, lagre den bakerst i skallen, vente med å ta den fram, men det er vanskelig. veldig vanskelig. og jeg er redd det kommer til å ødelegge den siste tiden, ikke fra nå, men kanskje de siste ukene, for da vet jeg at jeg drar min vei. jeg vet det. og alle andre vet det også. men heihopp, jeg skal slutte å tenke sånn, og kose meg masse den siste tiden min! nå er tross alt sola her, så da er det vanskelig å smile :) men bare husk, jeg savner dere. og ingen andre venner i hele verden er som dere. ingen.