don't cry because it's over, smile because it happened

helga som var hadde vi den siste campen med afs. på fredag dro jeg hjemmefra klokka 3, og klokka 4 møtte jeg kayla og terra i porto, for å dra sammen med ana og de andre afsungene til stedet vi skulle være. på veien til møtestedet vårt, gikk vi innom en vodafone butikk, og der fikk vi 5 £ gratis på telefonene våre, og det likte vi. vi gikk nedover santa catarina, og gikk innom Lefties, en sykt fin butikk med laaave priser. der kikka vi, og gikk faktisk ut uten poser og oppbrukte penger, selvom vi egentlig ville det motsatte. vi dro til fnac, der vi skulle møte ana, en afs-frivillig dame, klokka 6 og vente på afsungene. etter en stund der, kom de andre også, Annie, Ben og en jente fra tyskland som jeg aldri klarer å huske navnet på. Annie er en halvtårstudent fra USA, som jeg aldri hadde sett før, så da fikk jeg en ny venn også. det var godt å se ben igjen, jeg har ikke sett han siden desember, altså et halvt år. det er rart det der, at man kan være så lenge borte fra hverandre, og så når man møtes igjen, er alt som om man har vært der hele tiden. kayla, jeg og ben fikk fort praten igang, og da mangla det bare louis, så var vi gjengen.
vi gikk opp til bussterminalen, eller hva du kaller det, hvor bussen med studentene fra leiria og braga skulle komme. vi venta, og venta og venta. etter en halvtimes tid kom de, og forklarte at det hadde vært kø, som det egentlig alltid pleier. jeg fikk se fine Åshild igjen! :D og det var superherlig å snakke norsk, jeg er så glad jeg gjør det, siden da er det rett og slett ingen som forstår noenting :p så måtte vi vente på bussen, som skulle ta oss til Pausadas de Juventude i Porto, et vandrehjem lignende hotell, billig, enkelt og for folk som reiser rundt. vi fikk med oss all bagasjen, og måtte stå på bussen de 25 minuttene det tok oss å komme til hotellet. ja, jeg kommer til å kalle det hotellet, det er lettere :p

der fikk vi utdelt rom, og når all bagasjen var plassert på de forskjellige rommene, gikk vi ut for å vente på de andre folkene. louis kom, marte kom, diego kom, og maaange andre fine folk kom, folk som jeg aldri hadde sett før også, halvtårsstudentene. tiden etterpå ble brukt til å snakke og slappe av. vi spiste middag, og etterpå la vi i noen store saccosekker og slappa av igjen.

på lørdag måtte vi opp for å spise frokost klokka 9, og så var det klart for alle de supermorsomme afs-aktivitetene som alltid er like morsomme. energizer, tegning, klipp-og-lim og alle de greiene der. vi hadde også litt fritid, og da var det snakking og latter og herlige stunder. på kvelden hadde vi, som alltid, talentshow. vi spilte wigue wigue med hjemmelaga instrumenter, noe som faktisk ble ganske kult :D de andre hadde masse bra talenter, men vi kan vel si det sånn at vi har gått opp litt for ideer etter 4 talentshow i løpet avdet året her : p haha herregud
en ja, etterpå var det etamer, for alle hadde tatt med seg mat, og da ble vi mette heehhe
så så vi på noen filmer, skravla og når nattevakten for 4 gang kom og sa at om vi ikke holdt kjeft nå ble vi kasta ut, måtte vi bare rydde sammen og komme oss i senga.

søndag var en supertrist dag, men den starta ganske bra. noen få aktiviterer, evaluering av campen og sånt, og så var det bare å vente på at folk skulle dra hjem. da var det gråting. masse.
i dag har det dratt hjem folk. folk jeg aldri skal se igjen. vi fikk beskjed om at vi ikke kommer til å møte halvtårsstudentene i lisboa den 25, for de kommer ned den 26, etter at flyet vårt har gått. det betyr at sophia og terra ikke vil være der med kayla og meg. heldigvis bor terra og jeg nærme, og det er ikke siste gang vi ser hverandre enda. sophia skal også komme seg en tur til hit opp, men det blir siste gangen vi ser henne her i Portugal. det er trist trist trist. heldigvis har vi internett, telefon, brev og fly, så det skal gå fint å holde kontakten :)

jeg fikk oppgaven å få alle som skulle med rede expressos bussene på sine busser, før jeg kunne dra hjem med metroen. det var så trist å se de to bussene dra sin vei. den ene satt annie og ben på, og annie kommer jeg ikke til å se igjen. hun blir hentet av mammaen sin snart, og kommer ikke på den siste campen. den andre bussen satt åshild på, og selvom jeg vet jeg skal se henne igjen, masse, var det ikke mindre morsomt å dra. ben skal jeg heldigvis se igjen snart, kaylaen min og louis også. den andre bussen satt åshild på. åshild skal jeg også se igjen, men tårene rant over kanten og silte nedover kinnene. så gikk jeg der da, alene og gråt. jeg gråt også da jeg satt på metroen hjem, for dere vet, når det først starter å renne, da slutter det ikke. så ringte mammaen min, for hun følte på seg at jeg var trist, og da ble det i alle fall littegrann bedre.
mammaen min er så fin hun, og hun sa at hun var glad for at jeg gråt, på en måte, for det betyr jo at jeg har hatt det supert, og at jeg har fått meg venner for livet som jeg ikke vil dra hjem fra i det hele tatt. og det er jo så sant. om jeg ikke hadde vært lei meg, hadde det jo nesten vært enda tristere. så ja, da måtte jeg smile :)

det er så nære nå, og det suger rett og slett. jeg vil ikke dra fra dem.. og ingen aner hvor superglad jeg er for at jeg skal dra hjem med åshild, julie og marte, de fine jentene mine. uten dem hadde jeg ike klart det tror jeg. når jeg kom hjem igjen, var det ingen hjemme i huset. jeg pakket ut, og fant fram dataen min. jeg gikk inn på portugal-mappen, og fant fram bilder fra den første campen, da vi alle var små, tynne og søte folk. det var sikkelig koselig å se på, og tenke på at vi faktisk har klart det her. vi har klart å bo borte fra familie og venner et helt år. vi har lært oss et helt nytt språk, en ny kultur og vi kjenner en ny gjeng med mennesker, fra hele verden.