ny blogg her :)

det er over

jeg sitter i senga mi, i mitt eget hus, i min by. I NORGE! jeg er hjemme igjen og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal reagere.

jeg hadde en helt fantastisk hjemreise sammen med de andre fine norske jentene, og selvom flyet fra london til oslo ble forsinket med en og en halv time, klarte vi å holde humøret oppe. på gardermoen var også bagasjen vår forsinket, så vi måtte vente igjen. da jeg kom ut fra bagasjestedet, så jeg ikke noe anna enn folk som løp mot meg. dina slengte seg rundt halsen på meg, og tårene fløt ut. plutselig var jentene mine der, og så så jeg pappa og mamma. aldri i verden har en mammaklem vært så god!

på veien hjem føltes det som om alt var det samme, som om jeg bare hadde våknet opp fra en fantastisk drøm. som om verden her har stått stille, og startet igjen nå.

jeg har hatt det beste året i mitt liv. det hardeste året, året med mest tårer, året med mest smil, latter, utfordringer og nye minner for livet. jeg sitter her og skjønner ikke at jeg har vært borte. det føles rett og slett ut som en drøm. men jeg blir hver dag minnet på at det ikke var det, når jeg hører stemmen til silvia fra andre enden av telefonen, eller snakker med pai på msn.
det er så rart.

portugisiske småord hopper ut av munnen min noen ganger, og norsk er et vanskelig språk. vi har så mange ord som vi skal si, og tungekrøll er ikke lenge uvanlig. når klokka er 2, lunsjtid i portugal, er jeg sulten som bare det, og når klokka blir fire, og det er middagstid her, eier jeg ikke sult. men jeg venner meg vel til det snart!

jeg skulle ønske norge og portugal var naboland

hvorfor jeg ikke blogger

FREDAG, LØRDAG, SØNDAG, MANDAG, TIRSDAG, ONSDAG, TORSDAG, HAMAR

sees om en uke

hade? nei, vi sees igjen

jeg sitter her, klokka 1 pa natten, og lurer pa om jeg bare skal dra min vei uten a si hade. det er ingenting i verden jeg hater mer enn a si hade til folk, sarlig ikke folk jeg er glade i, eller som jeg ikke vet sikkert om jeg vil se igjen. jeg prover a bruke sa mye tid jeg klarer pa a vare blid og smile, men det er vanskelig nar tarene hele tiden presser pa. i dag har jeg sagt hade til laget mitt. jeg har fatt gaver som jeg ikke vet assen jeg skal fa med meg hjem. og saklart grat jeg.
jeg vil bare love alle at jeg kommer igjen snart, at jeg skal komme pa besok. jada, saklart jeg skal tilbake, men jeg vet da enda ikke nar. jeg kan ikke si konkret at om 3 maneder kommer jeg.

neste helg er det bursdagsfeiring, hadefest og bryllup. neste torsdag er det hade grating hade og vondt i hjertet, om morningen fredag drar min fineste kayla og de andre fine usafolkene mine hjem, og sa pa kvelden fredag er jeg ogsa hjemme igjen. tiden raser avgarde og jeg skulle onske jeg kunne stoppe den, sa jeg kunne vare enda mer tid med de herlige menneskene her.
eskene star pa rommet mitt, mer eller mindre klare til a sendes. jeg ma bare teipe dem igjen, tror jeg, og sikkert stappe enda litt til nedi dem.

jeg lurer pa om jeg har gjort alt en utvekslingsstudent burde gjort. kommer jeg til a angre pa noe? er det noe jeg har sagt nei til, som jeg burde ha sagt ja til? har jeg sett alt? hm.
jeg er en diger klump av folelser for tiden. jeg kan le sa mye at jeg begynner a grate. jeg kan grate sa mye at jeg begynner a le. noen ganger liker jeg a vare alene, bare tenke og ligge pa senga. andre ganger vil jeg bare vare med alle fine menneskene litttegrann til for jeg drar hjem.
det har gatt opp for meg na, at jeg virkelig snart drar hjem. det er ikke lenger 3 maneder eller 8 uker. det er 12 dager. eller ingen ting med andre ord.
og dere hjemme, ikke misforsta. jeg gleder meg som en anna unge til a se dere igjen, klemme dere og snakke norsk! men jeg vil ikke si hade. skjonner?
skulle onske jeg kunne ta med meg porto, maia, stranda og alle verdens fineste mennesker, herfra, fra usa, australia, new zealand, thailand, costa rica, gronland og alle de andre landene og putte de hjemme i norge, ved siden av hamar. men alle folk i verden skjonner jo at det ikke gar.


hvis du kan trylle, eller gjore magi eller noe sant, ring meg.

don't cry because it's over, smile because it happened

helga som var hadde vi den siste campen med afs. på fredag dro jeg hjemmefra klokka 3, og klokka 4 møtte jeg kayla og terra i porto, for å dra sammen med ana og de andre afsungene til stedet vi skulle være. på veien til møtestedet vårt, gikk vi innom en vodafone butikk, og der fikk vi 5 £ gratis på telefonene våre, og det likte vi. vi gikk nedover santa catarina, og gikk innom Lefties, en sykt fin butikk med laaave priser. der kikka vi, og gikk faktisk ut uten poser og oppbrukte penger, selvom vi egentlig ville det motsatte. vi dro til fnac, der vi skulle møte ana, en afs-frivillig dame, klokka 6 og vente på afsungene. etter en stund der, kom de andre også, Annie, Ben og en jente fra tyskland som jeg aldri klarer å huske navnet på. Annie er en halvtårstudent fra USA, som jeg aldri hadde sett før, så da fikk jeg en ny venn også. det var godt å se ben igjen, jeg har ikke sett han siden desember, altså et halvt år. det er rart det der, at man kan være så lenge borte fra hverandre, og så når man møtes igjen, er alt som om man har vært der hele tiden. kayla, jeg og ben fikk fort praten igang, og da mangla det bare louis, så var vi gjengen.
vi gikk opp til bussterminalen, eller hva du kaller det, hvor bussen med studentene fra leiria og braga skulle komme. vi venta, og venta og venta. etter en halvtimes tid kom de, og forklarte at det hadde vært kø, som det egentlig alltid pleier. jeg fikk se fine Åshild igjen! :D og det var superherlig å snakke norsk, jeg er så glad jeg gjør det, siden da er det rett og slett ingen som forstår noenting :p så måtte vi vente på bussen, som skulle ta oss til Pausadas de Juventude i Porto, et vandrehjem lignende hotell, billig, enkelt og for folk som reiser rundt. vi fikk med oss all bagasjen, og måtte stå på bussen de 25 minuttene det tok oss å komme til hotellet. ja, jeg kommer til å kalle det hotellet, det er lettere :p

der fikk vi utdelt rom, og når all bagasjen var plassert på de forskjellige rommene, gikk vi ut for å vente på de andre folkene. louis kom, marte kom, diego kom, og maaange andre fine folk kom, folk som jeg aldri hadde sett før også, halvtårsstudentene. tiden etterpå ble brukt til å snakke og slappe av. vi spiste middag, og etterpå la vi i noen store saccosekker og slappa av igjen.

på lørdag måtte vi opp for å spise frokost klokka 9, og så var det klart for alle de supermorsomme afs-aktivitetene som alltid er like morsomme. energizer, tegning, klipp-og-lim og alle de greiene der. vi hadde også litt fritid, og da var det snakking og latter og herlige stunder. på kvelden hadde vi, som alltid, talentshow. vi spilte wigue wigue med hjemmelaga instrumenter, noe som faktisk ble ganske kult :D de andre hadde masse bra talenter, men vi kan vel si det sånn at vi har gått opp litt for ideer etter 4 talentshow i løpet avdet året her : p haha herregud
en ja, etterpå var det etamer, for alle hadde tatt med seg mat, og da ble vi mette heehhe
så så vi på noen filmer, skravla og når nattevakten for 4 gang kom og sa at om vi ikke holdt kjeft nå ble vi kasta ut, måtte vi bare rydde sammen og komme oss i senga.

søndag var en supertrist dag, men den starta ganske bra. noen få aktiviterer, evaluering av campen og sånt, og så var det bare å vente på at folk skulle dra hjem. da var det gråting. masse.
i dag har det dratt hjem folk. folk jeg aldri skal se igjen. vi fikk beskjed om at vi ikke kommer til å møte halvtårsstudentene i lisboa den 25, for de kommer ned den 26, etter at flyet vårt har gått. det betyr at sophia og terra ikke vil være der med kayla og meg. heldigvis bor terra og jeg nærme, og det er ikke siste gang vi ser hverandre enda. sophia skal også komme seg en tur til hit opp, men det blir siste gangen vi ser henne her i Portugal. det er trist trist trist. heldigvis har vi internett, telefon, brev og fly, så det skal gå fint å holde kontakten :)

jeg fikk oppgaven å få alle som skulle med rede expressos bussene på sine busser, før jeg kunne dra hjem med metroen. det var så trist å se de to bussene dra sin vei. den ene satt annie og ben på, og annie kommer jeg ikke til å se igjen. hun blir hentet av mammaen sin snart, og kommer ikke på den siste campen. den andre bussen satt åshild på, og selvom jeg vet jeg skal se henne igjen, masse, var det ikke mindre morsomt å dra. ben skal jeg heldigvis se igjen snart, kaylaen min og louis også. den andre bussen satt åshild på. åshild skal jeg også se igjen, men tårene rant over kanten og silte nedover kinnene. så gikk jeg der da, alene og gråt. jeg gråt også da jeg satt på metroen hjem, for dere vet, når det først starter å renne, da slutter det ikke. så ringte mammaen min, for hun følte på seg at jeg var trist, og da ble det i alle fall littegrann bedre.
mammaen min er så fin hun, og hun sa at hun var glad for at jeg gråt, på en måte, for det betyr jo at jeg har hatt det supert, og at jeg har fått meg venner for livet som jeg ikke vil dra hjem fra i det hele tatt. og det er jo så sant. om jeg ikke hadde vært lei meg, hadde det jo nesten vært enda tristere. så ja, da måtte jeg smile :)

det er så nære nå, og det suger rett og slett. jeg vil ikke dra fra dem.. og ingen aner hvor superglad jeg er for at jeg skal dra hjem med åshild, julie og marte, de fine jentene mine. uten dem hadde jeg ike klart det tror jeg. når jeg kom hjem igjen, var det ingen hjemme i huset. jeg pakket ut, og fant fram dataen min. jeg gikk inn på portugal-mappen, og fant fram bilder fra den første campen, da vi alle var små, tynne og søte folk. det var sikkelig koselig å se på, og tenke på at vi faktisk har klart det her. vi har klart å bo borte fra familie og venner et helt år. vi har lært oss et helt nytt språk, en ny kultur og vi kjenner en ny gjeng med mennesker, fra hele verden.

triste ting

i dag hadde jeg min siste skoletime med engelskklassen min. jeg gråt. aldri mer skal jeg og silvia sitte ved siden av hverandre og lære hverandre portugisisk og norsk. aldri mer skal vi snakke om hvor vondt mattelæreren vår lukter. ikke skal vi snakke om at engelsklæreren har lebestift på tennene. ikke skal vi løse oppgaver sammen, le, skrive i hverandres bøker, tegne tegninger på pulten eller smugspise saltkjeks. det er rart å tenke på. og veldig trist.

i morgen har jeg den siste timen min med den andre klassen min. jeg gruer meg og jeg vet jeg skal gråte masse og gi mange gode klemmer. det er nemlig siste dagen jeg kommer til å se endel av dem. men rui sa til meg at vi skulle dra alle på stranda, at jeg ikke trengte å være lei meg :]

tiden raser avgårde nå, og det begynner å gå opp for meg at jeg snart, veldig snart, må dra fra alt og alle. og jeg vil ikke. jeg vil bare ta med meg alt og alle hjem i en superstor koffert, og putte dem i hagen min. jeg vil ikke

juni!

jeg vet ikke hvor tiden blir av jeg, men det har i alle fall rukket å bli juni. jeg kommer hjem den måneden her. det er helt sykt å tenke på, nesten uvirkelig.

jeg bor i syden nå. vi har det så varmt og deilig, stranda er stappfull og jeg har allerede vært hummerrød i fjeset. vi spiser jordbær med melk og sukker til dessert, og middag spiser vi ute i sola klokka 8 om kvelden. jeg sover med bare laken over meg, noe mer klarer jeg ikke. det er for varmt med noe anna enn shorts og t-shorte og nesten alle har en vannflaske full på pulten sin i timen. det er spådd fint vær resten av uka, men til helga kommer det desverre skyer.
uansett, det gjør ikke så mye. til helga er det afs-camp, og da er det alltid sånn at vi ikke får lov til å gå ut fra stedet vi skal, så da gjør det ikke så mye om det ikke er vær til å dra på stranda, siden vi ikke kan uansett. campen heter "forberedelse-til-avreise-camp". jeg drar virkelig hjem snart.

den 5 juni, nå på fredag, er skolen ferdig. da har jeg sommerferie, og kan se fram til dager hjemme alene i huset, som jeg helt sikkert bruker til noe helt anna enn å være inne i huset. jeg kommer til å gråte masse på fredag. aldri mer sitte i timen med silvia, ines og joana, og lære dem å telle. forresten, silvia kan telle helt til 100 nå, og hun er kjempeflink! hun er klar til å komme å besøke meg :D
aldri mer skole her i Portugal. det er så rart å tenke på. og trist. jeg har folk i klassen min, som skal på ferie, og som stikker sin vei rett etter skoleslutt, og som ikke vet om de kommer hjem før jeg drar eller ikke. fredag kan bli den siste dagen jeg ser noen av vennene mine.. jeg gruer meg


neste helg, den 12., skal vi jentene på laget mitt samles og spise middag sammen. den 13-14. drar jeg til Chaves med silvia, om alt blir som vi vil :p
så, på mandag den 15., kommer Julie hit! da skal jeg snakke norsk igjen og kose meg masse :)
så er det en uke med sol, sommer, stranda, venner og en bursdag, og så er det helga igjen. den 19 skal Kayla ha hadeparty, og den 20 skal jeg kanskje i et bryllup, men jeg vet ikke helt om jeg vil dra.
så har jeg igjen 5 dager før alle tingene mine skal være pakket sammen og jeg setter meg på toget til lisboa sammen med Kayla og Terra. så, den 26 juni, klokka 11:05, drar jeg og de fine norske jentene hjem. hjem til Norge.